Om faste

Vi kan lese om Den kristne faste i Bibelen.  Kristus fastet som en forberedelse til sin tjeneste (Matt 4:2), og Han knyttet fasten  nært til bønn i sin lære. (Matt. 17:21). Kristis faste gjentas i Kirkens og den troendes praksis og  er en fundamentalt liturgisk aktivitet. Fasten er like viktig som bønn og er sammen med det asketiske liv uløselig knyttet sammen.  Og som liturgien skal gjennomsyre hele vårt liv, så skal  også så fasten gjøre det.

Kalenderen  gir oss mønsteret av dette i tre sykluser: den ukentlige faste  (onsdager og fredager), høytidsfastene  (julen, apostel og hensovnelsesfasten, sammen med kvelden før Teofani, halshuggingen av Johannes døperens og Korsets opphøyelse), samt Påsken (Den store fasten).  Av disse har den store fasten- har en spesiell plass, som  fører opp til – den største av alle fester, Påsken

Den troende skal være totalt fastende fra midnatt før han eller hun mottar nattverden.   I høytidsfastene og enkeltdagene er man i hovedsak veganer; man spiser ikke kjøtt, fisk, egg,  melkeprodukter, vin og olivenolje.   Enkelte dager kan man innta fisk, vin eller olje slik som kalenderen viser. Skalldyr tillates i fasten, men bør begrenses. Fasten innebærer  seksuell avholdenhet og moderasjon i inntak av mengden mat, samt å tilstrebe en ansketisk livsførsel hvor man begrenser fornøyelser for å kunne vie seg til det åndelige livet. Høytidsfastene har forskjellig strenghetskrav. De strengeste er Den store fasten før påske og Hensovnelsesfasten.

Den store fasten har en egen forberedelsestid fra Sakkeus søndag til Tilgivelsens søndag. Uken etter Tollerens og Fariseerens søndag  er fastefri: alt kan spises hver dag. Uken etter Den fortapte sønnens søndag  er en normal uke, med faste på onsdag og fredag. Uken etter siste Domssøndag (Osteforsakelsen) er kjøtt-fri, men egg og melkeprodukter kan spises hver dag. 

Reglene for faste som er fastsatt  i klostre i varme land, og er vanskelig for mange som bor i Norge i dag  å følge fullt ut. I tillegg er mange mennesker isolert i sin ortodokse praksis, og påbudet om ikke å la vår faste bli sett av andre (Matt. 6:16-18) må huskes. Praktisering av våre faste må skje i henhold kjærlighetens lov – for Gud og for vår neste – og trenger klokhet og dømmekraft. Vi må huske at faste fra visse matvarer er et av mange virkemidler for indre disiplin. Men vi må prøve å leve i Kirkens rytme så mye vi klarer ut fra disse hensyn. I fastetidene er det eksta viktig å går til gudstjenestene. I kirken ser vi klare koblingen mellom bønn og faste og at dette må resultere i at vi gir almisser.  Hvis av medisinske årsaker ikke kan faste slik Kirken ber om, må man ta det opp med sin prest.