MØTE MED MYSTERIET

Det var en stor begivenhet da Hans hellighet, den økumeniske patriark Bartolomeus sin bok: Møte med mysteriet kom på norsk i en god og lettfattelig språkdrakt for noen år tilbake. Det er fortsatt en god og nødvendig bok for oss og for verden.

Det er en engasjerende og personlig bok hvor patriarken tar leseren med inn i utfordringer som ligger hans hjerte nærmest som økologi, menneskerettigheter fattigdom, rasisme og krig og fred. Siste halvpart av boka er viet disse tema hvor han setter den ortodokse teologi ut i praksis. I første del av boka presenterer han denne teologi aktualiserer det for oss på en slik måte at vi ser det som en nødvendig forutsetning for å handle i verden. På denne måte skiller boka seg fra all de fremstillinger som er kommet om Den ortodokse kirke ved at at Hans hellighet Bartolomeus taler til hjertet og troen. Det er en bok som utfordrer oss til å gå inn i oss selv med bønn og faste og arbeide med våre holdninger og ta del i den nødvendige forvandling som må skje i oss for at vi kan være med å forvandle verden. Men for noen er det også en provoserende bok fordi patriark Bartolomeus inntar radikale og kontroversielle standpunkter særlig når det gjelder religions-dialog og synet på andre religioner som mange ortodokse troende opplever vanskelig.

Hver gang vi deler våre ressurser med andre mennesker blåser Ånden gjennom skaperverket, sier patriark Bartolomeus. På den måten viser han oss hvor nøye mennesket og skaperverket er sammenvevd. Mennesket er skapt som en del av naturen, men har en særstilling i den forstand at naturen er avhengig av mennesket for å nå sitt mål. Mennesket fungerer som formidler mellom skaperverk og Gud. Men mennesket er like avhengig av naturen. Menneskets frelse er nøye forbundet med naturens frelse. Frelse er helbredelse av hele skaperverket. Skaperverket er derfor avhengig av vår anger og vilje til indre transformasjon og gjenopprettelse av forholdet til Gud, mens vår frelse er først mulig når skaperverket blir tatt vare på. Ved å utnytte verden og leve et liv i overflod på bekostning av fattige, fører til fortapelse. Dette alvor prøver patriarken å vise.

Veien Patriark Bartolomeus peker på går gjennom møtet med mysteriet som er tittelen på boka. Det er i møte med mysteriet at mennesket kan forvandles og inspireres til å kunne utføre Guds gjerninger i verden. Dette er ikke en bok om mystikk. Mysterium er i ortodoks sammenheng noe helt alminnelig som kan bli alle til del som vil gå helligjørelsens vei. Mysteriet er det hellige møtet der man møter Den treenige Gud. Det gjennoppretter oss til hele personer. Mysterium oversettes ofte med sakrament, men det er å begrenset forståelse. Der hvor Helligånden er, er det mulighet for mennesket å møte mysteriet. Mennesket er et mysterium fordi det er skapt av Gud. Det har fått frihet til å velge, skapt til å leve sammen med andre i solidaritet og fred. Symbolet for å dele er ikonet av den hellige treenighet med de tre engler som besøker Abraham. Ikonet åpner seg mot betrakteren og inviterer han inn.

Helt konkret peker Bartolomeus på bønn og faste som Gud har gitt oss på veien mot forvandling til et helt liv for oss selv og verden. Viktigheten av bønn er kjent for troende i vesten, mens betydningen av faste er helt borte. Man skjønner ikke hva som er vitsen og mange opplever det som unødvendig selvpining. Men patriarken peker på fasten som helt nødvendig. Her ligger utfordringen til vestens mennesker om å ta i bruk fasten som en vei til mysteriet, til møte med Gud. Faste er en asketisk disiplin i det åndelige liv. Det er ikke en måte å forsake verden på, men en måte å møte den på. Faste er et uttrykk for kjærlighet og omsorg, sier han. Faste understreker alles verdighet og verdi og fører til foredling slik at vi ser hvor vi skal ha hjertet. Det er en frihetsfølelse, det gir årvåkenhet og vilje til å oppleve at mange mennesker ikke har nok, at naturen lider. Hver eneste år i den store fasten før påsken peker Den ortodokse kirken på Bønn, Faste og Almisse. Det er en øvelse i paradisets liv. Bønnen er en prøvestenen i en persons åndelige liv. Bønnelivet avdekker personens sanne natur og åndelige tilstand. Den avdekker hvem vi er i forhold til Gud og andre mennesker. Bønnen må inkludere alle – hele verden. En selbetraktende bønn er ikke bønn i det hele tatt, sier Patriarken. En person som lever i bønn og faste kan aldri godta at vi skaper elendig fattigdom bare for at vi skal oppsamle enorm rikdom.

Alt samles og gjenopprettes i Den guddommelige Liturgien. Igjen og igjen nevner han stedet hvor presten løfter kalken med vinen og disken med brødet som skal konsekreres opp og sier høyt: Deg frembærer Ditt av det som Ditt er , for alle og på alles vegne. Vi gir Gud tilbake fra jorden og ber Han forvandle det. Når vi så får ta del i nattverdens gaver er det vi som blir forvandlet, men først etter nødvendig forberedelse med bønn og faste. Det er det som er Liturgiens høydepunkt når mennesker tar del i forvandlingens sakrament. Da lyser ikonet i oss rent og renset og vi ser hvordan vi er skapt.

Fremfor alt er det en bok med håp, om menneskets muligheter. Jeg har aldri følt meg overveldet av vår tids økologiske utfordringer, sier han. Han er optimistisk med tanke på menneskehetens iboende godhet og positive hensikter siden det er skapt i Guds bilde. Vi har frihet til å velge.

Boka er er således anbefalt på det varmeste.