Om de hellige ikonene

Innledning

Når man kommer inn i en ortodoks kirke blir man overveldet av alle ikonene som er overalt, på ikonostasen eller ikonveggen foran alteret, på veggene, i taket og liggende på ikonpulter. Enkelte kirker er det også ikoner på ytterveggene slik vi ser det på noen kirker i Romania. Det gjør inntrykk når man ser troende stå og be foran ikonene, tenne lys,  korse seg, kysse dem og bøye seg til gulvet. Under gudstjenestene kommer presten ut av alterrommet og berøker ikonene.  Han går fra ikon til ikon og berøker rundt hele kirken. Alle ikonene blir berøkt før gudstjenesten kan starte. Man forstår umiddelbart at ikonene og det ortodokse trosliv er nøye knyttet sammen. For en ortodoks troende er det umulig å leve uten ikoner. En ortodoks retter alltid sine bønner mot ikonene.  Han  har gjerne et ikonhjørne i hjemmet hvor han ber sine bønner. Det første han gjør om morgenen og det siste før han går til sengs er å bøye seg i ærbødighet for ikonene og kysse dem. Når han ber tenner han lys av bivoks og tenner røkelse foran dem. Mange har lang vei til kirken og da blir ikonhjørnet og bønnene der viktig. Ikonhjørnet er hjemmets kirke. På museene ser du ortodokse stå foran ikonene for å be mens folk går forbi. Men du ser også  ikoner i biler og i lommebøker.   Ikoner gis til barn når de blir døpt, soldater har med seg ikoner i sekken. Brudeparet får ikoner. Når en ortodoks dør, legges et ikon i kisten og følger med i graven. Der hvor det er ortodokse, er det ikoner.

Himmelsk virkelighet

Hva er et ikon? Det er et hellig bilde. Det kan være malt på treplate, metallplate eller det kan være mosaikk eller malt på vegg som, freske eller tørrmalt, på keramikk eller glass. Det kan være et  portabelt ikon eller være på mange kvadratmeter på en vegg. Ikonet kan være en fremstilling av Kristus, GF Maria, bibelske personer og fortellinger, Det kan være hellige personer, engler, kirkelige fester eller teologiske sannheter. Det er malt på en helt spesiell måte, etter regler bestemt av Kirken. 

Ikoner  oppfattes ikke bare som en illustrasjon til bibelen og andre tekster eller som bilder brukt kateketisk som man gjør i vest. Et ikon er et hellig bilde helliget og innviet til et helt spesielt bruk og er et trosobjekt.  Ikonene viser oss at vi står i en levende tradisjon, en tros-suksesjon som viser oss forbindelsen fra den tidlige kristne tid.  Ikoner handler om et møte. Ikonet formidler en kontakt mellom den som ber og den som er fremstilt på den andre siden. Den som ærer hellige bilder, blir dratt inn i en forhold til  den personen eller hendelsen som fremstilles.  Basilios den store sier  at «venerasjonen av ikonet overføres til forbildet». Den hellige personen trer frem av ikonet og omslutter personen som ber og bringer han inn i en himmelsk virkelighet. Ikonene blir gjerne betraktet som vinduer til Himmelriket. De som er fremstilt er beboere av denne himmelske virkelighet. Den troende som ber forholder seg til ikonet som om den hellige personen står der sammen med ham. Den troende trekkes inn i den evige tid, som ikonet viser. Kirke-rommet blir kalt himmelriket på jord. Det viser ikonene oss.  De lyser mot oss og lar oss komme inn og delta i den himmelske evige Liturgi hvor tiden ikke lengre finnes. Ikonene et sakrament eller mysterium fordi det formidler Helligåndens gaver til den som ber.

Urbildet

Det viktigste er ikke hvilket materiale som er brukt for å lage ikonet, men forholdet mellom det som er avbildet og den himmelske originalen. Hvert eneste ikon må være en gjenspeiling av et urbilde, slik at det i kraft av likheten oppstår en åndelig kontakt mellom disse to. Derfor stilles det store krav til ikonmaleren. Kunstneren må holde seg til den formen som er bestemt av Kirken. Lar han sin egen kunstneriske preg i bilde, ødelegges likheten og dermed kontakten mellom urbilde og den som ber. Men det finnes en viss frihet innenfor klare rammer. Han må være godkjent av kirken og kjenne ikonmaleriets hemmeligheter.  Ikonmaleren må leve i et aktivt levende trosforhold i Den ortodokse kirken. For ham er det å male ikoner en bønn og å være Guds finger med penselen. Slik maler ikonmaleren den åndelige gnist inn i bildet. Ikonmaleren er en moderne evangelist og han kalles skriver i Kirken. I tillegg må ikonet velsignes i kirken. Den troende leverer ikonet til sin prest som ber over det og velsigner det med hellig vann og lar det stå i alterrommet en viss tid før det kan brukes til bønn i hjemmet.

Kristus og GF Maria-ikoner

At urbildet er viktig understrekes ved at Kirken sier at det første ikon var avtrykket av Frelseren selv på lik-kledet. Dette ble etterpå malt og er ur-ikonet. Det kalles Mandylion eller Acheiropoietos «Det ikke av hender-gjorte ikon».

Vi har en rekke forskjellige Kristus og Maria-ikoner som står i en særstilling i Kirken. Felles for alle ikoner er at de har et rikt symbolspråk. Kristus pantokrator er et viktig ikon som vi ser brukt på ikonostasen; deesisraden og lokalraden samt i kuppelen.  Ordet pantokrator er brukt i Åpenbaringsboken (Åpb 1,8+4,8). Kristus er kledd i rød tunika (Chiton) og en blå kappe (himation) som symboliserer Kristi to naturer. Han velsigner med høyre hånd på en måte som symboliserer treenigheten og Kristi to naturer.  Evanglieboken er i venstre hånd. I korsglorien står ho ån som betyr den som er jfr 2 Mos 3,14 jeg er den jeg er. Viktig er frontalitet og øyenkontakt.  Gullgrunnen er det uskapte lyset. Gud er uskapt men tok bolig blant menneskene. Han er født av samme vesen som faderen. Veien til Gud teosis. Kristus pantokrator er et dogmatisk ikon som understreker 1. trosarikkels ord: Jeg tror på en Gud, den allmektige Fader. I ikonet er også Skaperen men også opprettholderen HÅ som har omsorg for sitt skaperverk.  Ingen har sett Gud – Han kan ikke fremstilles. Derfor er Kristus pantokrator det nærmeste man kommer et bilde av Gud Fader. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.

Kristus Imanuel (Se en jomfru skal bli med barn og føde en sønn og hun skal kalle ham Imanuel – Gud med oss. Jes 7,14). Skjeggløs ung mann preeksistente og inkarnerte

Det første Ikon av Gudfødersken, jomfru Maria, ble etter tradisjonen malt av hl. Lukas, apostelen, som hadde sett henne og kunne male et korrekt ikon. Det er et ikon som kalles Hodegetria – veisviseren. Maria kalles Teotokos – Gudfødesken i Kirken. Kirken ærer henne først og fremst for at hun bar Gud  i sin mage. Hun æres også for sin lydighet i dette kallet. Maria delte menneskehetens arvesynd og døde en menneskelig død, men hennes død var så full av liv i Gud at det ble omgjort til en strålende oppstigning til himmelen. Det var hennes totale forening med Kristus som overvant døden og gjorde henne til den første personen til å “innvie” den kommende allmenne oppstandelsen. Marias død blir startpunktet for den almenne oppstandelsen som alle døde kropper i verden venter på.  Hvis  Kirken vet noe om hvordan det er å bli fylt med Gud, å være fullkommen som en person, opplyst av Den Hellige Ånd og forent med Gud, vi man dette ved at man kjenner Maria.

GF har en purpurfarget maforion med en gyllen bord. Det finnes tre stjerner, på skuldrene og på hode som symboliserer hennes jomfrudom før, under og etter fødselen. GF skal bare fremstilles med Kristus. Hodegetria- veiviser. Malt av Lukas. Kristus på venstre arm. GF (teotokos) presenterer Kr for verden. Kr tunika og himation overklening. Preeksistente logos (skriftrulle) frelser (velsignelsesgest)

Vi har også flere andre Maria-ikoner:

GF – Hodegetria- veiviseren 

GF – platytera

GF- Blachernoissa(Znamenie) – tegnet

GF-eleousa – den ømme Guds mor

GF skal bare fremstilles sammen med Kristus. Men vi har enkelte ikoner med bare Maria. Det er Deesis og GF beskyttelse, en forholdsvis sen festdag.

Estetisk kanon

Ikonet skal males etter helt bestemte regler fastsatt av kirken. Vi kan kalle det en kanon. Ikonet skal for det første ha en klarhet. Det vil si at personen(e) skal komme klart frem for de troende, ikke en rekke personer som står foran hverandre. Den skal ha klassiske proposjoner slik det var bestemt i den greske billedkanon. Ikonet skal være todimensjonalt. Det skal ikke ha dybde. Den hellige personen skal fremstilles helt i billedflaten. Det skal være et tomrom bak ikonet for å vise den himmelske uendelighet. Dette rommet er fylt av det guddommelige lys, det uskapte lys som fremstilles som aftest med gull eller oker Det er viktig at ikonet ligner den som er fremstilt, men det er ikke et fotografi. Det er en fremstilling av en hellig person. Det er hans eller hennes helliggjorte tilstand som fremstilles. Kristus fremstilles som både Gud og menneske på Ikonet. Det omvendt perspektiv brukes. Det vil si at linjene i bildet går utover ikke innover slik at betrakteren blir bildets endepunkt.

Tidlig Kristen tid

Allerede i den tidligste kristne tid fantes det kristne bilder. Didaktiske og dekorative bilder med fortellende og symbolske fremstillinger ble plassert i hus der de kristne kom sammen og feiret gudstjeneste, i tillegg til på sarkofager og i katakomber.  Disse bildene inkluderer symbolske fremstillinger som «fisken» eller «ankeret», i likhet med mer detaljerte skildringer av «den gode hyrde» eller «Daniel i løvehulen». Disse bildene var for det meste fortellinger eller fortolkninger av Bibelen. De gammeltestamentlige bildene og fortellingene ble tolket inn i den kristne kirke. F.eks Jonas som var i hvalfiskens buk i tre dager ble tolket som et bilde på Kristi oppstandelse. Et av de tidligste bildene vi finner bl.a. i katakomber og på sarkofager er bildet av Kristi dåp. 

Forbud mot bilder

Kirkerommet har ikke alltid vært smykket med ikoner. Bruken av ikoner har utviklet seg over tid. I Kirkens første århundrer var det sparsommelig med ikoner i kirkene. Det fantes mindre ikoner malt på treplater brukt til private bønner, mens veggene og den lave korsranken var uten ikoner. Det gammeltestamentlige billed-forbudet sto sterkt i kirken som så seg selv som direkte etterfølger av den jødiske religion.  Det gamle testamente tar klar avstand fra å lage bilder av det guddommelige.  I 5. Mosebok står det:

 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset.

Du skal ikke ha andre guder enn meg.

Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.

Dessuten hadde mange teologer en frykt for hedensk avgudsdyrking og gresk-filosofisk tankegang spilte også inn. Billedforbudet sto sterkt i maktens sentrum rundt den bysantinske keiser. Keiseren var en romersk kristen keiser og den hedenske romerske keiserhylling sto fortsatt sterkt.  I keiserhovedstaden, Konstantinopel, ble kirkene i liten grad utsmykket med ikoner. Man hadde statuer av keiseren som sto på de store fora slik det gjorde i Roma.  Hagia Sofia  kristenhetens fremste katedral ble bygget på 500-tallet uten ikoner, kun nonfigurative mønstre og figurer. Men man i det bysantinske rikets ytterkant kunne se fantastiske ikonutsmykninger som dekket vegger og tak slik som i Ravenna. Parantes bemerket var det akkurat på samme måte i synagogene. I synagoger langt fra Jerusalem ble bilder flittig brukt.

Akkurat som det var synagoger som var dekorert med bilder, så var det mange kirker etterhvert som fikk ikoner. Først på korskranken eller ikonostasen som til å begynne med var lav. Samidige berettelser fra 600 tallet kan fortelle om ikonbruk i Hagia Sofia, patriark-katedralen i Konstantinopel.

Ikonoklasmen

Men motstanden var hele tiden stor, noe som resulterte i et totalforbud mot ikoner i 726 og som varte i 117 år frem til 843, en periode som kalles ikonoklasmen. Det var en dramatisk ødeleggende til for Kirken. Ikoner ble ødelagt og hevet ut av kirkene. Ikonmalere ble fordrevet eller flyktet til vesten hvor man  opplevde en oppblomstring av ikonutsmykning av kirkene.  Lite av ikoner før ikonoklasmen finnes bevart. De fremste kunstverk befinner seg i områder som Det bysantinske riket hadde mistet, som Ravenna. Her kan man se hvor fantastisk kirkene var utsmykket med veggene dekket med mosaikker.

Opprinnelsen til ikonoklasmen og det å ødelegge ikoner kan man føre helt tilbake til de sekter som ikke ville godta læren fra det første økumeniske konsil i Nikea i 325. For dem var Kristus et skapt vesen som ble opptatt av Gud. For dem var det en motsetning mellom ånd og materie. Materien var ond mens ånden var god. Det noe av samme tankegods vi idag finner  i enkelte protestantiske retninger. Dåpsvannet var bare vann og nattverdelementene kun vin og brød. Kirken var kun et usynlig åndelig samfunn. Kristus  to naturer kunne ikke avbildes. Det var Monofytisme, en sammenblanding av  av de to naturene, en lære som de økumeniske konsiler hadde avvist.   Om Ikonet fremtiller kun den menneskelige Kristus, så var det nestorianisme fordi Kristi to naturer ble adskilt.

Konsilet 787 – Inkarnasjon

Det syvende økumeniske konsil i 787 i Nikea meislet ut en teologi for bruk av ikoner i kirken og regnes som det siste av de store konsilene. Bruken av ikonene ble sett som et ekte uttrykk for den kristne tro. Man begrunnet bruken ut fra Inkarnasjonen eller Guds menneskeblivelse.  Det var ingen ny lære, men ble konkretisert av konsilet.

Johannes av Damaskus var den teolog som formulerte og konkretiserte det Kirken alltid hadde lært:

Jeg avbilder ikke den usynlige Gud i sin guddommelige usynlighet, men slik han ble synlig da han fikk del i vårt kjøtt og blod. Jeg skaper ikke et bilde av den usynlige guddommen, men jeg avbilder den inkarnerte Guds synlige legeme.

Den økumeniske patriark Bartolomeus sier  «Den ortodokse kirken proklamerer at Guds ord, som av natur er ufattelig, likevel ble unnfanget i livmoren til et menneske, jomfru-moderen, Maria fra Nasaret. Gjennom Maria kan vi få et glimt av vår himmelske Fars ufattelige guddom og på mystisk vis forstå og bevare Guds nærvær i våre menneskehjerter. Den levende Guds ubegrensede og utilgjengelige natur blir gjort tilgjengelig for mennesker innenfor den materielle skapelsen.

Hellige ikoner har altså vært en kilde til å stadfeste læren om guddommelig inkarnasjon på en konkret, visuell og offentlig måte helt siden den første kristne tiden, men spesielt siden det sjuende økumeniske konsilet i 787.  Dette foregår dessuten ikke bare i kirke-bygget, men i hvert eneste ortodokse hjem, der hvor det er ikoner. Guds ord er helt og fullt menneske. Ikonene er det håndfaste bevis på denne lære.

Det er altså forholdet mellom urbildet og den som ber som til syvende og sist beskytter den ortodokse ærefrykt for ikoner fra å bli beskyldt for å være avgudsdyrkelse. For den ortodokse kristne uttrykker utvilsomt all sin lovprisning og høyeste ærbødighet til Skaperen alene. Skapelsen blir aldri ansett som et mål i seg selv. Man blir derimot utrustet til å møte Skaperen gjennom helgenenes åndelige liv og skapelsens hellige skjønnhet.

Ikoner og arkitektur

Kirkearkitekturen uttrykker det samme som ikonene; den himmelske tilstedeværelse. Vi har noen tidlige tekster som forteller om hvordan kristne oppfattet kirkebygget. Didascalia apostolorum og apostoliske konstitusjonen sammenligner kirken med et skip.  Kirkefedrene sammenlignet også kirken med Noas ark. På samme måte som arken var et tilfluktssted for å ungå syndefloden, skulle kirken være en tilfluktsted for de kristne. Den dag i dag kaller vi den sentrale delen av kirken for skipet. (navis=skip). I den tidlige kirken finner vi bilder av noas ark som en rektangulær form med due. En tradisjonell ortodoks kirke har tre dimensjoner, noe som ofte gjenspeiles tre konkrete steder i kirkerommet.  Treenigheten var og er  viktig. Det skal ha tre innganger for å minne om treenigheten.  Tre deler, tre fingre i korstegnet, doksologien understreker treenighetens betydning.

I en preken av Eusebius fra 300 tallet får vi en detaljert beskrivning av kirkens symbolikk. Han sier at det vi ser i kirken samsvarer med det vi hører.  Bygningen korresponderer med gudstjenesten inne i. Den er et Guds hus, fordi Gud troner der sammen med de troende som tar i mot helligånden. Kirken er himmelen på jorden, den kommende tidsalder, her og nå, når Gud blir alt i alle. En kirkens skjønnhet avslører skjønnheten i det himmelske Jerusalem. Det som Gud har gjort ferdig til dem som elsker ham.(1.Kor2:9)

Maximus bekjennerens Mystagogi 600t og Sofrinos patriark av Konstantinopel 600t oppfatter kirkebygget som bilde på den åndelige og den synlige verden. De oppfatter kirken som et bilde av den fullkomne skapning, transfigurerte verden.

Germanos d.740 p.av K sier kirken er himmelen på jorden hvor Gud bor og kan besøkes. Den ble forberedt av patriarkene og grunnlagt på apostlene, profetert av profetene, utsmykket av hierarkerne, helget av martyrene på hvilke reliker alteret er innstiftet. Kirken er et guddommelig hus, der det mystiske og livgivende offeret blir fullbyrdet, det det indre helligdom finnes, den hellige grotten, graven, det frelsende og livgivende måltidet, der de guddommelige læreres perler finnes. Her ser vi den teologiske forståelse av kirkens utsmykning som kom etter ikonoklasmen. Flere kirkefedre påpeker at kirken deles inn i tre deler, alterrommet, navet, og nartex som er planen for Moses tabernakel og salomos tempel. Denne inndeling forbindes med treenigheten, de himmelske herskarers tre ordninger og selve kristenheten; prester, troende og botgjørere/katekumener.

Hovedstrukturen i en tradisjonell ortodoks kirke utgjør en syntese av to klassiskedesignelementer: Domen (som ble introdusert så tidlig som det fjerde århundret) og basilikaen.

Nartex motsvarer tabernakelets forgård, der menneskene oppholder seg. Plassen for katekumenerne. Det er bare alterrommet og skipet som er uunværlige i kirken. Uten dem kan vi ikke snakke om en kirke.

Billedsystem

Det symbolske billedspråket i kirken ble utviklet til et fullstendig system under den midtbysantinske perioden.

Alterrommet forbeholdes prestene, tilsvarer det aller helligste i tempelet, bygningens hjerte fordi nattverden innvies her. Det symboliserer Guds bolig, himlenes himmel. Den plass der Kristus troner sammen med apostlene. Alterrommet er plassert i øst. Dette har sin forklaring i vårt syn på  Kirken som det tapte paradiset som befant seg i østerlandet, dels at soloppgangen forbindes med Kristi gjenkomst.

Alterrommet representerer altså det som er over himmelen, Guds bolig, og knyttes direkte til nattverden. Den første raden ikoner nedenfra  forestiller de liturgiske fedrene, helgen hierarker, helgen diakoner i egenskap av koncelebranter. I raden overfor finnes en fremstilling av nattverden i form av apostlenes kommunion, representert av brød og vin. Overfor nattverden rett bak alteret finnes gudfødersken. Hennes plass er helt inntil sakramentet, noe som også understrekes i nattverdbønnen hvor hun nevnes rett etter at nattverden er innstiftet. Hun omtales som den fremste innen kirken. Hun er en personifikasjon av kirken fordi hun har født Kristus. Bildet av Theotokos i apsiden kalles ofte Platytera (eller «den som rommer mer enn alt»). I takert fremstilles pinseunderet. Alterrommet helliger hele kirken. Billedprogrammet er det mest fasttømrede og meningsfulle. Når kongeporten åpnes under liturgien, skal dette gi en antydning om at himmelens porter åpnes slik at vi får en glimt av den himmelske prakten. Maiximus bekjenneren  sier at alterrommet opplyser og leder skipet. På samme måte som paradiset gjennopprettes og det som skal være Guds rike.

Ikonostasen eller billedveggen mellom alterrommet og skipet har utviklet seg over tid. Det er ikke noe teologisk begrunnelse for at det skal være noe skille. Den var først lav skranke med ikoner plassert oppe på. I Hellas er den enklere med færre etasjer. I russisk tradisjon kan den være på mange etasjer.  Ikonostasens symbolikk er forhenget i Salomos tempel, dog det åpnes når Gud åpenbarer seg og kommer til syne.  I Kirkens første tid var dette et praktisk skille mellom folk og presteskap, men man kunne se inn. Det utviklet seg til en arkitrav og så ble det plassert ikoner mellom søylene.

I den russiske tradisjon utviklet ikonostasen seg til å bli en frelseshistorisk fremstilling. Den kan ha 5 rader. Øverst før loven. Patriarkenes rad. Profetenes rad. Festdagsraden, deesisraden, lokalraden. Kongeporten fremtrer K i skjult i nattverden

Ikonostasen kan beså av flere etasjer av ikoner, særlig i russisk tradisjon. I første rekke finner vi Kristus og Maria ikon på hver sin side av kongeporten samt ikon av den helgen kirken er viet til og særlig andre lokale helgener. I rekkene over er vanlig å plassere de 12 festene  og deesisrekken eller forbønns-rekken.

Deesisrekken består av Kristus pantokrator / allherskeren. Han sitter som oftest på en tronstol, men kan også stå. På hver side står GF Maria og Døperen Johannes og vender seg mot Kristus bøyd i bønn. Deesis er en bønn som rettes mot Gud.  De fremste som er våre forbedere er Gudfødersken JM og døperen Johannes. Erke-englene er også viktige. Dernest er det apostlene her fremstilt med de to fremste Peter og Paulus. I tillegg er det en rekke helgener som ber for oss. Deesis kan være et lite ikon. Da står alle tre på samme ikon. På ikonostasen er det ikke uvanlig at de tre er fremstilt på hvert sitt ikon. Både GF og døperen Johannes opptrer alene i enkelte sammenhenger.

Deesis ikonet er ikke en forstilling som er hentet fra Bibelen. Det er en teologisk ikon hvor man ser hvordan det hele henger sammen. Deesisraden er også en doms eller endetidsfremstilling og viser oss hvordan vi skal be om forbønn og hvordan våre forbedere ber for oss når Kristus kommer igjen.

Skipet, tilsvarer det hellige i tempelet. Det er der lekmennene, det kongelige presteskapet, det hellige gudsfolket bærer frem sitt offer til Gud. Der ferdes de kristne som forbereder seg på å ta imot nattverden. Når de tatt imot nattverden er de helliggjorte, da er de gudsriket. Om alterrommet representerer det som er bortom den skapte verden, Guds egen bolig, representerer skipet den skapte verden. Men det er en rettferdiggjort, helliggjort og guddommeliggjort verden, gudsriket, den nye jorden og den nye himmel.

Skipet symboliserer den tranfigurerte skapelsen, den nye jord og himmel og på samme tid gudsfolket. Derfor finner man et ikon av Kirkens overhode – Kristus pantokrator i kuppelen. Kristus pantokrator i kuppelen stammer fra prof. Esekiels visjon av Gud. De viktigste scenene er høyest og nærmest alteret. Kirken ble forutsagt av profetene og grunnlagt på apostlene som finnes rett under Kristusbildet. I hjørnene finnes evangelistene. På pilarene finnes martyrer, hierarker og asketer. På veggene finnes de viktigste hendelsene/festene – de guddommelige lærernes perler slik hl.Germanus sa det.

På den vestre billedvegg finnes  ytterste dommen.

Troendes fellesskap

Det er klare kriterier for hvordan et Ikon skal være, både malerteknisk og krav til ikonmaleren. Ikonet skal dernest velsignes av Kirken. Men ikonet er aller mest for å kunne virke som et ikon avhengig av bønn. Den himmelske virkelighet blir den til del som ber foran ikonet uansett hvor man befinner seg.  Ikonene og det ortodokse trosliv er uløselig knyttet sammen. For å kunne verdsette ikonets åndelige dybde, ja for å kunne se det himmelske som formidles, må man ta del i de troendes levende fellesskap. Det er derfor ikoner er så nært knyttet til bønn og lovsang. Ikonene er en del av og springer ut av den guddommelige liturgien.

Innenfor liturgiens rammer uttrykker ikoner muligheten for et personlig og mystisk møte med Gud. Troen og bønnen henger sammen. Vi tror det vi ber (lex orandi lex est credendi). Liturgi blir det rommet og øyeblikket der Gud i sannhet blir tilbedt i Ånden (jf. Joh 4,23–24). Vi vet at «ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18)

Den samme sannheten understrekes i liturgien, gjennom bruken av brød, vin, vann, olje, hvete, blomster og tre. Det er ikke bare sjelen, men også kroppen og alt det skapte som er helliggjort og guddommeliggjort. Alle mennesker og alle ting er skapt og kalt til å være «gode» og «vakre».

Nærhet til ikonet

Det er viktig for en troende å ha nærhet til ikonet. Vi må kunne ære personen ved å kunne ta på det, kysse det, tenne lys foran det, bøye seg i prosterasjon foran det. Da må ikonet være plassert det hvor folket er. Det må ligge på en pult i kirken eller stå i en høyde så folk kan nå det. Det vil alltid være mange ikoner på vegger og tak som man ikke kan ta på. De viser de helliges nærvær i rommet, men noen må kunne berøres. Det er vanlig i ortodokse kirker at veggikonene ved gulver har menneskelig størrelse og står en liten tanke høyere enn folk. 

Ikoner i andre kirkesamfunn

Jeg har lagt merke til at det er mange kirkesamfunn som har ikoner i kirkene. Mange er malt av ortodokse eller ikke ortodokse skolerte ikonmalere og har høy kunsterisk standard. Jeg har sett det mye i utlandet, i Sverige og England, men også i Norge blir det mer og mer vanlig. Hvordan skal Den ortodokse kirke forholde seg til det? Vi tror jo at Ikonets kraft kan påvirke ikke ortodokse, kanskje noen får lyst til å be foran det. Men fordi f.eks. protestantiske har et helt annet forhold til hellige menn og kvinner, til GF Maria et forskjellig syn på menneskets synd og hellighet men også et annet Gudsbilde er det vanskelig å tro at en protestantisk troende kan oppleve et riktig og nært forhold til den hellig personen som er der slik den ortodokse kirke mener man skal ha. Da står man i fare for at Ikonet blir en bibelsk illustrasjon eller et vakkert maleri. Men jeg tror mange har en lengsel i seg etter nærhet til det himmelske for det ligger i menneskets natur. Derfor ønsker man nærhet til ikoner.

Til nå har vi snakket om malte ikoner. Men det finnes mange papirikoner eller trykte ikoner. Det er mest vanlig rundt omkring i hjemmene. Det er en utfordring for Kirken fordi det er ingen som har malt det. Ingen ikonmaler har forberedt seg med bønn. Måten Kirken har taklet dette på er å la ikonene bli velsignet av prest i kirken eller ved at presten kommer hjem og velsigner hus og ikoner. Papir er ikke så bestandig materiale, så det er lett at ikoner ligger og slenger og «råtner bort». Papirikoner krever at man er mer skjerpet hvordan man behandler ikoner. Ikoner skal behandles som en hellig gjenstand med respekt. Er det gått i stykker, må det brennes.

Det som sagt om ikoner, kan også overføres til ærefrykten for hellige relikvier (se 2 Kong 13,21). Som ikoner, er relikvier alltid tilgjengelige, og de utgjør en viktig side av det ortodokse fromhetslivet. I likhet med hele skapelsen, kaller relikvier oss til å bli forvandlet og helliggjort. De er en synlig påminnelse om vårt himmelske oppdrag. De er  skilt som viser oss vei til en annen, høyere virkelighet. Ikoner skal i utgangspunktet behandles med samme respekt som relikvier.

Man kan ha ikoner på hjemme uten at det blir noe annet enn et fargerikt bilde på veggen. Det er bønnen og kirkens velsignelse som gjør ikonet levende og virkekraftig. 

Undergjørende ikoner

Det finnes en rekke undergjørende ikoner som blir æret på en spesiell måte. De har sine bestemte festdager på dagen da de gjorde undre eller andre sentrale hendelser knyttet til ikonet. Det er fortellinger om hvordan ikoner har hindret byer å bli beleiret, stanset brann, helbredet mennesker. På festdagen blir ikonet gjerne båret i prosesjon og lagt frem i kirken for æring av de troende. Nå trenger det ikke være orginalikonet som blir æret. Det finnes en rekke kopier av ikonet som blir æret flere steder. Menge av ikonene er å betrakte som ikontyper. Men finnes det orginale ikonet har naturligvis dette en spesiell status.

Et av de viktigste ikonene i Den russiske kirke er GF av Vladimir. Det befinner seg i Tratjakov galleriet i Moskva og pilegrimer kommer og ber i tusentall, noe som forbløffer folk som besøker galleriet.

Ikonet GF av Vladimir  ble malt av evangelisten Lukas på en bit fra bordet der Frelseren spiste sammen med GF og Josef. Joseph. Da GF så bildet utbrøt hun «Heretter skal alle slekter prise meg salig. Både min Sønns og min nåde skal være med dette ikon.»

I året 1131, ble ikonet sendt fra Konstantinopel til Rus til Vyshgorod. I 1155 ble det installert i GF hensovnelses katedralen i Vladimir. Det herfra det har fått sitt navn. I 1395 ble det bragt til Moskva. Detter skjedde 26 august / 8. september som er den viktigste festdagen for dette ikonet. Ikonet binder Russlands  utvikling  sammen med det Bysantinske riket og til apostelen og evangelisten Lukas,og GF og Kristus.Ikonet er å betrakte som et nasjonal-ikon i ordets rette forstand og som en bærer av den russiske nasjons historie. Ikonet understøtter Russlands selvforståelse av å være det  Bysantiske rikets arvtager.

En spesiell hendelse skjedde i 1395 da ikonet ble overført i Moskva. Det året nådde den beryktede Khan Temir-Aksak Moskva. Det hellige GF ikon av Vladimir ble budsendt. På sin vei knelte menneske og ba GF redde Russland. Khan Temir-Aksak fikk endrøm hvor han så prestene komme med den hellige kvinnen. Hun befalte ham å forlate Russland, noe han gjorde. Ikonet opptrer senere i en rekke viktige hendelser i Russlands historie.