Hellige Nektarios

Biskop av Pentapolis

Hellige Nektarios ble født 1. oktober 1846 i nærheten av byen Konstantinopel, dagens Istanbul. Navnet Nektarios fikk han først senere i livet. Som barn og ungdom gikk han under navnet Anastasius Kephalas.

Familien til Anastasius var fattig, og da han var 14 år, dro han til Konstantinopel for å finne arbeid. Han spurte kapteinen på et skip om å få skyss til byen, men siden Anastasius ikke hadde penger, ble han bedt om å gå. Anastasius valgte å bli på kaien, og da kapteinen ga ordre om avreise, viste det seg at båtmotoren ikke ville starte. Kapteinen syntes plutselig synd på gutten som sto på kaien og ventet. Han ba Anastasius om å komme om bord, og straks den unge gutten var på dekk, startet maskinen.

I Konstantinopel fikk Anastasius jobb hos en tobakksforhandler. Lønnen var ikke stor, men han utførte oppgavene så godt han kunne. Anastasius hadde et sterkt ønske om å lære mer om kirken og de hellige skriftene, og i et forsøk på å dele det han allerede hadde lært, skrev han tekster fra bøker han hadde lest, på papirposer og pakker i butikken. Kanskje kundene ville bli nysgjerrige og lære noe av de korte skribleriene?

Anastasius gikk rundt uten sko og med slitt tøy, men han stolte på Gud. Da han så hvor mange brev som tobakksforhandleren fikk, ville Anastasius også skrive brev. Men hvem kunne han skrive til? Foreldrene hans bodde på et sted uten postforbindelse, og han hadde ingen venner å skrive til. Anastasius bestemte seg derfor til å skrive et brev til Jesus Kristus og fortelle om den vanskelige situasjonen han var i.

Anastasius skrev:

Til min kjære Jesus,

Du spurte meg hvorfor jeg har grått så mye. Grunnen, Herre, er at tøyet mitt går i oppløsning, og skoene har hull, så tærne stikker ut. Det er vinter og jeg er kald.

I går bad jeg sjefen min om hjelp, men han sa bare at jeg skulle kontakte familien min. Min kjære Jesus, jeg har jobbet lenge nå, men ikke fått nok penger til å hjelpe min fattige mor. Hva skal jeg gjøre, og hvordan skal jeg klare meg uten tøy på kroppen? Ikke før har jeg lappet tøyet, før det revner igjen. Vær så snill å tilgi meg for at jeg forstyrrer deg med problemene mine. Jeg tilber Deg og tror på Deg.

Din trofaste tjener, Anastasius.

Anastasius forseglet brevet og skrev «Til Herren Jesus Kristus i Himmelen» på konvolutten. På veien til postkontoret støtte han på en kjøpmann som tilbød seg å sende brevet sammen med sine egne. Da Anastasius hadde gått, tok kjøpmannen en kikk på brevet fra den unge gutten. Da han så adressaten, ble han nysgjerrig og åpnet det. Kjøpmannen ble rørt av Anastasius tro og tillit til Gud, og sendte anonymt penger til ham. Anastasius mottok pengene og takket Gud.

Noen dager senere hadde Anastasius kjøpt tøy og sko for pengene, men da tobakksforhandleren så ham, ble han mistenksom. Hvordan kunne denne fattige gutten ha råd til nytt tøy og nye sko? Tobakksforhandleren anklaget Anastasius for å stjele fra butikken, og banket ham opp. Tumultene ble hørt helt ut på gaten, og kjøpmannen som hadde sendt pengene til Anastasius forklarte tobakksforhandleren hva som egentlig hadde skjedd.

Som ung mann dro Anastasius til det Hellige land, det som i dag er Israel. Under seilasen ble skipet overrasket av en storm, og mannskapet fryktet at båten skulle synke. Anastasius bad til Gud, gikk opp til kapteinen og tok roret. Han tok korset han hadde fått av bestemoren sin og bandt det til beltet sitt. I korset var det en bit av Kristi kors, og han senket det ned i det frådende vannet tre ganger mens han ba om at havet skulle bli rolig. Havet ble rolig, men Anastasius hadde mistet korset sitt i stormen. Da båten lå i havn, ble skroget sjekket for skader, og da fant de korset som Anastasius hadde brukt til å stille stormen. Siden den gangen bar han alltid korset rundt halsen.

Den 7. november 1875 ble Anastasius munk på øya Khios og fikk navnet Lazarus. To år etter ble han ordinert diakon under navnet Nektarios. Da Nektarios ble prest, dro han til Egypt hvor han ble valgt til Metropolitt i Pentapolis. Metropolitt er en biskop i en stor by. Noen av kollegene hans så hvor ydmyk og from Nektarios var, og ble misunnelige. Flere biskoper i området gikk imot ham, og kom med grunnløse beskyldninger om at Nektarios ville overta stillingen til den øverste lederen i kirken, patriarken. De fortalte patriarken at Nektarios bare var ydmyk og from for å tekkes befolkningen, men at han egentlig ønsket makten selv. Patriarken lot seg lure og avsatte Nektarios fra hans biskopelige plikter. I avskjedigelsesbrevet var det uklart hva Nektarios var anklaget for, og ryktene om ham begynte å florere.

Selv om Nektarios hadde mistet jobben, så hadde han ikke mistet tittelen sin. Han var fortsatt biskop, og kunne gjennomføre kirkelige ritualer som dåp og bryllup.

Hellige Nektarios var utsatt for sladder og onde rykter, men på tross av motgangen forble han ydmyk og tålmodig, som han alltid hadde vært. Men han var ikke alene. De menneskene som elsket ham, krevde en forklaring på hvorfor hellige Nektarios hadde mistet jobben sin, og motstanden mot patriarkatet skapte uro i kirken i Alexandria. På grunn av uroen valgte hellige Nektarios å dra tilbake til Hellas. Da han kom til Aten, møtte han de samme ryktene og anklagene som i Egypt, og det ble umulig for ham å finne en jobb i gamlelandet.

En dag møtte hellige Nektarios en gammel venn fra Egypt. Vennen ble overrasket over å se hvor galt det hadde gått med biskopen, og brukte sine kontakter i kirken til å skaffe hellige Nektarios en jobb. Hellige Nektarios fikk en stilling som prest øst for Aten, og selv om jobben ikke sto i stil med biskoptittelen hans, gikk han ivrig inn i tjenesten. Men også her, langt fra hovedstaden, innhentet ryktene ham, og når hellige Nektarios holdt sine prekener, var det folk som hvisket og lo og gjorde narr av ham. Samtidig var det i Aten enkelte som begynte å forstå at ryktene om hellige Nektarios var usanne. Hvordan kunne de være sanne, når alt denne mannen gjorde var godt og til glede for alle? Med disse menneskenes hjelp fikk hellige Nektarios stillingen som rektor på en presteskole i Aten. Her ble han fra 1894 til 1908. I årene som rektor fungerte hellig Nektarios som lærer og prest, og skrev flere bøker om prestens rolle i kirken og det kristne åndsliv. Selv om hellige Nektarios ble en elsket rektor og underviser, ønsket han å leve et stille liv med mer tid til bønn. Det viste seg at et forlatt kloster på øya Egina skulle bli løsningen.

På egenhånd gjorde Hellige Nektarios i stand det slitte klosteret på øya Egina, og snart ble han skriftefar for en gruppe nonner som ønsket å leve et liv i fred og fromhet. Hellige Nektarios sa til nonnene at «jeg bygger et fyrtårn for dere, og Gud skal innsette et lys som vil skinne for hele verden.» Nonnene forsto ikke da at det var ham selv han talte om, og at det ville bli relikviene hans som folk kom til å ære.  

Den 20. september 1920 ble en gammel mann i slitte klær brakt til et sykehus for fattige av nonnen Eufemia. Kvinnen i resepsjonen så på den gamle mannen og spurte om han var en munk. Eufemia svarte at det var en biskop hun hadde foran seg. Kvinnen lo og ba Eufemia slutte å tulle, men nonnen holdt på sitt. «Han er Metropolitten av Pentapolis.» Kvinnen i resepsjonen mumlet mistroisk for seg selv, men måtte gi seg da nonnen Eufemia la frem beviser på hellige Nektarios biskopverdighet. Hellige Nektarios led av kreft og ble innlagt på sykehuset, og etter to måneder med lidelser, sovnet han hen den 8. november 1920.

Så snart hellige Nektarios utåndet, tok sykepleieren og nonnen varsomt klærne av ham for å gjøre ham klar til begravelsen. Mannen som lå ved siden av hellige Nektarios i sykerommet, var lam. Da sykepleieren la tøyet til hellige Nektarios på sengen hans, ble han plutselig helbredet. Mannen fikk følelser i benene, sto opp fra sengen og priste Gud.

Hellige Nektarios ble begravd i Treenighetskirken på øya Egina. Mange år senere ble han gravd opp igjen, som skikken er i Hellas. Da ventet man å finne benrester, men kroppen til hellige Nektarios var like hel.

Hellige Nektarios var en undergjører både mens han levde og etter sin død. Særlig har kreftsyke merket hans forbønner om helbredelse. Det er flere kirker som er tilegnet hellige Nektarios enn noen annen moderne helgen.

Kilder:

Chondropoulos, Sotos (1997). Saint Nektarios. The Saint of our century. Aten: Kainoypria rh.

Orthodox Church in America, Orthodox synaxarion.