Hellige Serafim av Sarov

Hellige Serafim av Sarov ble født i Russland den 19. juli 1754. Faren til Serafim var kjøpmann i Kursk, og på sine eldre dager begynte faren å bygge en katedral i byen. Han døde før kirken var ferdig, men moren til hellige Serafim fortsatte byggingen. Da hellige Serafim var syv år gammel, ble han utsatt for en ulykke på byggeplassen. Han falt ned fra stillaset som omringet et syvetasjes tårn, men overlevde på mirakuløst vis uten skader.

Hellige Serafim lærte fort å lese og skrive. Han elsket å gå i kirken, og brukte mye tid på å lese Bibelen og fortellingene om helgnene.  

På et tidspunkt ble hellige Serafim alvorlig syk. Han drømte at Jomfru Maria, Gudfødersken, skulle helbrede ham. Da tiden kom for den årlige feiringen av et spesielt ikon knyttet til Jomfru Maria, ble han båret til ikonet av moren, og kysset det. Straks etter ble han bedre.

I ungdommen bestemte hellige Serafim seg for å bruke all sin tid på Gud. Han ville gå i kloster, og fikk støtte fra moren sin. Hun ga ham et enkelt kobberkors på veien, det bar han resten av livet. Som 22-åring tok han farvel med familien, og dro til klosteret i Sarov.

I klosteret måtte Hellige Serafim gjøre mange forskjellige tjenester. Han bakte brød og prosfora, og drev med snekring. Noen oppgaver var lette, andre var vanskelige. Det viktigste var ikke oppgavene i seg selv, men at han gjorde det beste han kunne for Gud. Ved å jobbe hele tiden, ble det ikke tid til kjedsomhet og motløshet, som munker ofte kan oppleve. For hellige Serafim handlet livet som munk om bønn, faste, Guds ord, og ydmykhet.

Etter hvert ønsket hellige Serafim å leve alene for å kunne fordype seg enda mer i kristenlivet. Lederen for klosteret, abbeden, ga ham sin velsignelse til å bo i skogen utenfor klosteret, og her brukte han mye av tiden på Jesusbønnen. Men etter to år ble hellige Serafim alvorlig syk igjen, og ledelsen i klosteret ble bekymret for ham. De ville at en lege skulle se til ham, men hellige Serafim nektet. Han hadde viet sitt liv til Herren Jesus og til Jomfru Maria, og stolte på at hjelpen skulle komme fra dem. Han ba munkene om forbønner, og under bønnen fikk hellige Serafim et syn. Han så jomfru Maria sammen med apostelen Peter og Johannes. Jomfru Maria rørte den hellige Serafim med staven sin, og han ble helbredet. I årene som fulgte kom Jesus og Jomfru Maria til ham i mange syn, også i våken tilstand.  

I 1793 ble hellige Serafim ordinert prest, men det endret ikke ønsket hans om å bo for seg selv. Ved skogshytten laget han en hage og satte opp bikuber. Mygg og knott var en plage, men han valgte å se det positive i det. Han fikk også besøk av andre dyr, som rev, hare, ulv, gaupe og bjørn, og alle adlød ham og spiste brød av hånden hans.

En dag kom det tre røvere til hytten mens hellige Serafim jobbet i hagen. Han kunne ha gjort motstand med øksen sin, men husket bibelordet om at alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Han lot øksen falle og ba røverne gjøre hva de kom for. Røverne banket ham opp og gjennomsøkte hytten for penger, men de fant bare ikoner og litt mat. De forlot hytten, og lot hellige Serafim ligge halvt ihjelslått tilbake.

Dagen etter klarte hellige Serafim så vidt å krabbe seg til klosteret hvor munkene forskrekket konstaterte skader i hodet og på kroppen. Legene som så til ham undret seg over at han hadde overlevd. Hellige Serafim ble helbredet, men ikke av legene som besøkte ham. Enda en gang kom Jomfru Maria til ham i et syn, sammen med apostlene Peter og Johannes. Gudfødersken rørte ved hans hode, og han ble helbredet, men ikke helt. Resten av livet var hellige Serafim krumrygget på grunn av skadene han hadde fått. Han ble liggende i klosteret i fem måneder før han kom tilbake til hytten sin. Det viktigste for ham var å tilgi røverne for hva de hadde gjort, og be om at de ikke skulle bli straffet for ugjerningene sine.

Hellige Serafim levde sitt isolerte liv i bønn og faste, og søkte Guds fred. I 1810, etter femten år i isolasjon, valgt han å vende tilbake til klosteret. Selv om han igjen var en del av fellesskapet, holdt han seg for seg selv, og fikk lov til å motta mat og nattverd i cellen sin. I denne tiden fikk hellige Serafim nådegavene til å se inn i fremtiden og gjøre mirakler. I 1825 kom jomfru Maria til ham i nok et syn, og ba ham åpne seg for menneskene som søkte ham. Han gjorde som hun ba ham om, og helbredet mange for fysiske og åndelige lidelser. Særlig hadde barna en plass i hellige Serafims hjerte.    

I den siste delen av sin levetid engasjerte hellige Serafim seg i kvinneklosteret som lå i nærheten. Klosteret drev et barnehjem, og Hellige Serafim var opptatt av at barna skulle ha det bra. Han snakket med dem som likeverdige og hjalp både barna og nonnene til et bedre liv i Kristus. Hellige Serafim var særlig opptatt av bønnen, og hvordan bønnen kan lede mennesker til et liv i Guds lys.

Alle så på Hellige Serafim som en asket og undergjører, og mange mennesker, både rike og fattige, fikk hjelp til alle livets vanskeligheter. Til gjengjeld hadde Hellige Serafim fått hjelp av Jomfru Maria gjennom syn og mirakler hele sitt liv. I 1833 døde Hellige Serafim på cellen sin i klosteret. Han ble funnet knelende og med armene i kors over brystet foran et ikon av Gudfødersken, Jomfru Maria.

Kilde: Orthodox Church in America, Orthodox synaxarion